fredag, mai 14, 2004
Vredens Druer - Ullern Pikekorps 7-4 (5-0)
Årets første trepoenger kom i kveld etter en magisk førsteomgang der spiss-Inge scoret ikke mindre enn fem (5) mål og de grønne gikk til pause på 5-0!
Ullern 3 tapte sist uke 2-4 for Røkla, og hadde én god fotballspiller på laget sitt (som spilte på sida mi; det er like moro hver gang...). Utenom ham var Norges minste (1.60?) og sinteste! keeper på plass, bak en merkelig gjeng med et ganske flytende grep om fotballreglene (man får ikke straffe når det er ens eget lag som handser i motstanderens 16-meter) og en lei tendens til å rope på frispark på absurde steder, som i en dårlig dubbet film.
Ullern pressa bra til å begynne med, og en alltid årvåken keeperHans og de for dagen glimrende midtstopperne Anders og Pål hadde litt å gjøre de første 15 minuttene. Selv ble jeg lurt trill rundt av han gode to-tre ganger før innbytterpulsen kom og Kay måtte ta over, men de scora ikke. Det gjorde
derimot spiss-Inge på sin første (?) ballberøring. Ble spilt gjennom av høyrevingen vår (navn?) og dasket ballen fra 25 meter over nevnte keeper, som til alt overmål sto på 16-meteren for å gjøre det enda vanskeligere for seg selv.
De siste tjue minuttene av førsteomgangen spilte Vredens gla'-fotball, kjapt og presist og rundspilte Ullern. Resten av måla til Inge var vel to langskudd, heading etter corner og en fra et par-tre meter fra mål. Fem mål før pause, mann! Dæven!
Andre omgang: Ullern ut hardt og fikk to mål på de første ti-tolv minuttene før Simen sendte høyrebacken deres ut for å kjøpe to pølser i lompe, med rekesalat og dressing, og putta. Hvis jeg husker riktig. Så putter Ullern en til, men denne gangen i eget nett. Ullern går sure og begynner å stormfurte mot alt som går dem i mot. Jeg kommer inn og spiller indreløper, noe som var ganske moro helt til jeg ble sliten (etter ca *host* 15 minutter *host* med løping), og omdiskutert situasjon oppstår. Får løpeball fra Simen og får tre-fire spark bak på leggen fra en sur og svimmel høyreback som gjør at jeg mister balansen. Arm fyker ut og treffer fyren i trynet. Ikke med vilje (var ikke det, altså), men det ble sutring likevel.
Hvertfall: Vredens blir slitne mot slutten og Ullern får endel billige sjanser. Midtstopper Anders får strekk siste 15 minuttene og sliter litt med det, og de reduserer to ganger, ett av måla på ganske fint frispark fra en fyr med dårlig hår og et voldsomt tilslag på ballen.
Jeg tar over for sliten Inge som spiss de siste tre minuttene, og så kommer jo faktisk kampens, nei sesongens høydepunkt for mig rett før slutt. Jeg har et skudd på mål! Ettersom jeg er håpløst dårlig teknisk har jeg klokelig alltid holdt meg i forsvar, har bare putta 6 mål noen sinne og har faktisk
ikke hatt en avslutning på mål siden det herrens år 1997 (og jeg husker det som om det var i går). Halvrein treff på ballen fra 17-18 meter stryker en liten halvmeter utafor det venstre krysset. Melder meg gladelig til å spille spiss igjen (må påpeke at den karusellaktige bommen min på ballen på
16-meteren var fordi jeg prøvde å skyte med høyrefoten, og det går jo aldri bra.) Målet for sesongen er jo (som det har vært siden forrige gang i 1995) å score et mål. Han som har målgivende skal få fem pils av meg!
Sluttresultat 7-4, sjansestatistikk sånn ca 15-12 til oss og årets første trepoenger for Vredens. Jeg synes vi er skikkelig bra når vi kommer i angrep, og 4-5-1-formasjonen vi hadde i dag fungerte veldig bra, sjølom det var mange slitne bein på slutten. Ikke så rart, det var bare 12 spillere i dag, og jeg har jo lunger som en mygg (foreløpig). Ut og jogge i morra, så kanskje jeg holder en hel kamp snart jeg også. Til returkampen mot Ullern må vi huske å skyte høyt oppunder tverrliggeren, så vinner vi tosifra.
Dommeren: En hyggelig mann som dømte bra og fikk med seg det viktigste, unntatt alle tjuvtriksa man prøvde på mot Simen og når jeg blei sparka i rompa (sic) i første omgang. Har et herlig knotte-avtrykk der å vise familie og venner de neste dagene. Han var oppgitt over sutringa til Ullern etter kampen men synes det var en morsom kamp.
Ellers var sønnen min, Aksel, på sin første fotballkamp i dag - han sovna, så jeg veit ikke om han ble veldig imponert. Men det kommer nok! Han lå forresten i en barnevogn, så strengt talt så han vel ikke kampen. Men han var tilstede.
Dagens drue må jo bare være panser-Inge, men hvilken herlig innstilling fra alle druene!
Årets første trepoenger kom i kveld etter en magisk førsteomgang der spiss-Inge scoret ikke mindre enn fem (5) mål og de grønne gikk til pause på 5-0!
Ullern 3 tapte sist uke 2-4 for Røkla, og hadde én god fotballspiller på laget sitt (som spilte på sida mi; det er like moro hver gang...). Utenom ham var Norges minste (1.60?) og sinteste! keeper på plass, bak en merkelig gjeng med et ganske flytende grep om fotballreglene (man får ikke straffe når det er ens eget lag som handser i motstanderens 16-meter) og en lei tendens til å rope på frispark på absurde steder, som i en dårlig dubbet film.
Ullern pressa bra til å begynne med, og en alltid årvåken keeperHans og de for dagen glimrende midtstopperne Anders og Pål hadde litt å gjøre de første 15 minuttene. Selv ble jeg lurt trill rundt av han gode to-tre ganger før innbytterpulsen kom og Kay måtte ta over, men de scora ikke. Det gjorde
derimot spiss-Inge på sin første (?) ballberøring. Ble spilt gjennom av høyrevingen vår (navn?) og dasket ballen fra 25 meter over nevnte keeper, som til alt overmål sto på 16-meteren for å gjøre det enda vanskeligere for seg selv.
De siste tjue minuttene av førsteomgangen spilte Vredens gla'-fotball, kjapt og presist og rundspilte Ullern. Resten av måla til Inge var vel to langskudd, heading etter corner og en fra et par-tre meter fra mål. Fem mål før pause, mann! Dæven!
Andre omgang: Ullern ut hardt og fikk to mål på de første ti-tolv minuttene før Simen sendte høyrebacken deres ut for å kjøpe to pølser i lompe, med rekesalat og dressing, og putta. Hvis jeg husker riktig. Så putter Ullern en til, men denne gangen i eget nett. Ullern går sure og begynner å stormfurte mot alt som går dem i mot. Jeg kommer inn og spiller indreløper, noe som var ganske moro helt til jeg ble sliten (etter ca *host* 15 minutter *host* med løping), og omdiskutert situasjon oppstår. Får løpeball fra Simen og får tre-fire spark bak på leggen fra en sur og svimmel høyreback som gjør at jeg mister balansen. Arm fyker ut og treffer fyren i trynet. Ikke med vilje (var ikke det, altså), men det ble sutring likevel.
Hvertfall: Vredens blir slitne mot slutten og Ullern får endel billige sjanser. Midtstopper Anders får strekk siste 15 minuttene og sliter litt med det, og de reduserer to ganger, ett av måla på ganske fint frispark fra en fyr med dårlig hår og et voldsomt tilslag på ballen.
Jeg tar over for sliten Inge som spiss de siste tre minuttene, og så kommer jo faktisk kampens, nei sesongens høydepunkt for mig rett før slutt. Jeg har et skudd på mål! Ettersom jeg er håpløst dårlig teknisk har jeg klokelig alltid holdt meg i forsvar, har bare putta 6 mål noen sinne og har faktisk
ikke hatt en avslutning på mål siden det herrens år 1997 (og jeg husker det som om det var i går). Halvrein treff på ballen fra 17-18 meter stryker en liten halvmeter utafor det venstre krysset. Melder meg gladelig til å spille spiss igjen (må påpeke at den karusellaktige bommen min på ballen på
16-meteren var fordi jeg prøvde å skyte med høyrefoten, og det går jo aldri bra.) Målet for sesongen er jo (som det har vært siden forrige gang i 1995) å score et mål. Han som har målgivende skal få fem pils av meg!
Sluttresultat 7-4, sjansestatistikk sånn ca 15-12 til oss og årets første trepoenger for Vredens. Jeg synes vi er skikkelig bra når vi kommer i angrep, og 4-5-1-formasjonen vi hadde i dag fungerte veldig bra, sjølom det var mange slitne bein på slutten. Ikke så rart, det var bare 12 spillere i dag, og jeg har jo lunger som en mygg (foreløpig). Ut og jogge i morra, så kanskje jeg holder en hel kamp snart jeg også. Til returkampen mot Ullern må vi huske å skyte høyt oppunder tverrliggeren, så vinner vi tosifra.
Dommeren: En hyggelig mann som dømte bra og fikk med seg det viktigste, unntatt alle tjuvtriksa man prøvde på mot Simen og når jeg blei sparka i rompa (sic) i første omgang. Har et herlig knotte-avtrykk der å vise familie og venner de neste dagene. Han var oppgitt over sutringa til Ullern etter kampen men synes det var en morsom kamp.
Ellers var sønnen min, Aksel, på sin første fotballkamp i dag - han sovna, så jeg veit ikke om han ble veldig imponert. Men det kommer nok! Han lå forresten i en barnevogn, så strengt talt så han vel ikke kampen. Men han var tilstede.
Dagens drue må jo bare være panser-Inge, men hvilken herlig innstilling fra alle druene!
